Esarmika

Jeg har hatt det så bra nå, de siste dagene. Det fungerer mellom oss igjen, jeg innser hvor mye du gjør for meg, hvor glad jeg er i deg.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne takle at du flørter med andre jenter, takle tanken på at snart er det ikke jeg som har enerett på deg lenger, snart er du sammen med ei annen jente, snart er du like forelsket som sist, snart forteller du meg detaljer jeg skulle ønske jeg kunne glede meg over, men som jeg dessverre blir sjalu over.

Jeg elsker deg, og det har jeg gjort lenge, og vil alltid gjøre. Jeg er så utrolig i tvil om du egentlig er den rette for meg eller ikke, jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å finne noen som passer bedre sammen med meg enn det du gjør. Det er kun en ting jeg savner fra deg – mer kos, mer nærhet, mer klåing. Samtidig er jeg veldig redd for at det er nettopp det at jeg må kjempe for oppmerksomheten din som gjør at jeg liker deg så godt – jeg vet at jeg må ha spenningen, utfordringen.

Samtidig – jeg vil at du skal ha det bra. Jeg vil at du skal leve, nyte livet. Jeg vil at du skal flørte med jentene du treffer, fordi jeg vet hvor godt du liker det, nyter det. Jeg VET jo at jeg er spesiell for deg, uansett, og at om vi ikke ender opp sammen, så er vi fortsatt venner, veldig gode venner. Du er en jeg alltid kan stole på, jeg vet at du alltid er der for meg, uansett hva som skjer, og jeg vet at du elsker meg også, uavhengig om vi egentlig er sammen eller ikke.

Jeg skal gjøre mitt beste for å ikke bli sjalu når du skal treffe din nye jente i morgen, uansett om du kommer hjem og viser hvor forelsket du er eller ikke. Jeg kjenner deg godt nok til at jeg vet at de fleste kun varer en stund – rusa på forelskelse en stund, men så kommer du tilbake. Til meg. Enten som venn eller kjæreste.

Hvis det mot formodning skulle være noe mer, så skal sjalusien undertrykkes, for innerst inne er jeg så glad i deg at det eneste som betyr noe er at du har det bra og er lykkelig, og hvis jeg ikke er bra nok for at du skal være det, må du finne noen som er bedre, akkurat slik jeg må..

Jeg har innsett at han ikke har de samme følelsene for meg som jeg har for han, og det er derfor ting går til hælvette innimellom. I tillegg vet jeg at jeg alt for lett lar meg tråkke på, og altfor lett kryper tilbake igjen.

Samtidig vil jeg ikke kutte kontakten, jeg vil bare at kontakten skal være på mine prinsipper. Jeg vil ikke være avhengig av han. Jeg vil vite hvor landet ligger.

Jeg vil være venn.

En venn som blir respektert.

Jeg gleder meg noe sinnsykt.

Skole. Nye folk, nye venner. Miljøskifte. Ny start.

Jeg skal ha med hesten, men selger bilen. Har ikke råd til begge deler.. og siden jeg nettopp har kjøpt hesten, og føler at det er han jeg vil bruke endel av min fritid til var det riktig å velge han foran bilen, selv om bilen har vært en kjær følgesvenn gjennom snart to år.

Jeg snakket med en god kamerat på hyttetur på mandag. Han fortalte meg noe av det jeg allerede visste, at jeg ikke burde skjule meg bak påtatt og useriøs utadventhet, men at jeg burde roe meg ned litt. Ikke søke oppmerksomhet ved å skryte. Ikke lukke meg så totalt inne i meg selv som det jeg gjør.

Jeg og hesten var på kurs forrige helg, og vi lærte masse om ridningen, men mest av alt ble jeg igjen påminnet om dette ene faktum: “life is hard”. Med skrikende, støle muskler som aller helst ville falle tilbake til gamle synder måtte jeg jobbe, og det slår meg hvor enormt stor nytte jeg vil ha av å få litt mer motgang i livet.

Jeg vet jo at jeg skal være glad for at jeg alltid har hatt det lett, alltid har fått det jeg pekte på, alltid har endt opp med en godt betalt jobb der folk er fornøyde med meg. Det har krevd arbeid, ja, men ikke selvkontroll og viljestyrke. Jeg liker å jobbe. Jeg liker å bli sliten. Det er jo postivt – men samtidig gjør det at jeg får en følelse av at alt skal være gøy, uansett, at jeg ikke skal trenge å jobbe for det jeg vil oppnå.

Det gjør at jeg ofte feiler. På de helt elementære ting, på det som krever evnen til å kunne ha det en smule vondt en stund – fordi man får det bedre senere.

Harden the fuck up, Princess!

Jeg tror at Trollspeilet har lært mer enn bare ridning i løpet av kurset…

Det er lenge siden jeg har gått tur i den skogen, og ned på stranda. Lenge siden jeg har kjent lukten av skog, og sjø, lenge siden jeg har kjent på følelser, gode følelser.

Jeg husker følelsen av armene hennes rundt livet mitt når jeg fikk hadeklem, men jeg husker også frustrasjonen min over at ting tar tid, at jeg har lovt min mor å ikke bli sammen med henne og at ting er vanskelig.

Offesielt har hun fortsatt en annen kjæreste. Offesielt kan ikke jeg bli sammen med henne. Offesielt bryr jeg meg ikke om henne i det hele tatt, annet enn som venn.

Jeg vet ikke om det jeg føler gjør meg glad eller ikke. Jeg vet ikke hvordan jeg skal tolke det som skjer, jeg vet ikke hva fremtiden blir.

Min kjære E har blitt operert, og jeg besøkte han i stad… Han har vært borte i to dager, og jeg savner han noe sinnsykt allerede. Ei venninne av oss har kun noen få år igjen å leve hvis ikke hun finner medisiner som fungerer, og hun er like gammel som meg. Det gir et annet perspektiv på livet….

I dag så jeg en annonse på finn.no… på en hest jeg kjenner fra før.

Allegretto.. 16 år har han blitt nå, og er til salgs. Ikke faen om jeg har råd til han, dessuten har jeg hest fra før, men allikvel… jeg vurderer seriøst å kjøre 3 timer hver vei for å se på/prøve han allikvel.

Det er den hesten jeg husker best, den jeg først forelsket meg i, den hesten som lærte meg mest, den hesten som ingen andre ville ri… DEN elsket jeg.

Gamle ridelæreren min hadde han fra han ble født til for… 7-8 år siden kanskje? husker ikke når han forsvant.. men jeg husker fortsatt hesten. Husker han meg, tro?

Noen som vi gi meg penger og tid til en hest til?

Jeg vet jo at det er håpløst.. og egentlig burde jeg holde meg unna, for det kommer nok til å bli hardt å se han igjen. Men jeg må.. tror jeg..

http://www.finn.no/finn/torget/tilsalgs/annonse?finnkode=29124940

Jeg vet ikke om jeg angrer, enda. Jeg vet ikke om jeg egentlig burde holdt kjeft. Jeg husker en bloggerinne på vgb som fortalte om den gangen hun fortalte sine foreldre om sin legning, og jeg føler at jeg kjenner meg litt igjen, dessverre.

I dag fortalte jeg min mor om at jeg har forelsket meg i ei jente, og hun reagerte som jeg fryktet, hun nekter å tro meg, nekter å akseptere det. Hun ble så enormt såret, hun nekter meg å fortelle det til min far, fordi hun er redd han skal dø av sjokket. Hun sa faktisk det… han har ikke et hundre prosent godt hjerte, og hun var redd for at han skulle dø hvis han fikk vite at jeg er bifil.

Hun ba meg glemme C, og forelske meg i en gutt i stedet, siden jeg tidligere har vært forelsket i gutter burde ikke det være noe problem. Spesielt siden jeg er bifil, og ikke lesbisk, da er vel valget enkelt? Vær normal, Esarmika, vær litt normal!

Jeg vet at det ikke er noe jeg bestemmer selv, om jeg skal forelske meg i en gutt eller ei jente. Jeg vet at jeg forelsker meg i person, uanvhengig av kjønn. Jeg vet at valget jeg ender opp med å ta, taes på grunnlag av hva som smerter meg minst: å vite hvor mye jeg sårer henne (og evt kanskje resten av familien, hvis de får vite det), eller å ikke få ei jeg veldig gjerne vil ha, og dermed si meg enig i at det er feil å ha jentekjæreste.

Jeg elsker familien min ekstremt høyt, men elsker jeg dem høyt nok til å grave ned igjen den delen av meg som jeg endelig har klart å akseptere? Elsker jeg dem høyt nok til å sette deres følelser foran min egne?

Hva kan vel være bedre enn å nyte livet sammen med gode venner, feste og ha det gøy i hele sommer, ta livet som det kommer og bare nyte?

Planen er klar, og består av kun en ting: Lykke!

I stad satt jeg på andre siden av vannet. Jeg så over til Godtnok, der E og endel av hans venner satt sammen, ute… Ingen av dem hørte mitt rop, og av en eller annen grunn ville jeg ikke rope en gang til, så jeg satte meg ned, hørte dem le, hørte dem smile, hørte dem småmobbe hverandre og følte fortvilelsen over at jeg ikke var der sammen med dem.

Forsåvidt, C ble ikke med, hun orket ikke, og egentlig så tror jeg at jeg ikke ville hatt det så bra der, fordi jeg fortsatt blir sjalu på E når han flørter med andre jenter. Jeg brukte lange strekker i alt for høy hastighet på vei hjem for å innse at jeg egentlig unner han det, men det hindrer meg ikke i å fortsatt deppe over det jeg ikke lenger har.

Jeg burde smile, være glad over det jeg har, og størsteparten av tiden er jeg det. Jeg unner han å ha det gøy siste helgen før han skal opereres, og jeg unner han å slippe unna meg litt, selv om han aldri sier noe som helst om at han synes jeg er til bry. Kanskje er det egentlig jeg som trenger en pause fra han?

Spenningen mellom oss har, fra min side, blusset opp igjen etter at han jeg datet ikke ville se meg lenger. Det var jo det gode vennskapet med E som han oppgav som grunn, så da tenkte jeg vel ubevisst at det i det minste burde være noe i begrunnelsen hans… At jeg og E endte med sex i fylla sist helg gjør vel heller ikke saken bedre, selv om jeg var så full at jeg ikke engang husker bruddstykker.

Det er forskjell på sex, kjærlighet og vennskap… Jeg har funnet mine definisjoner, og funnet ut at sex vil jeg ikke lenger ha, for for meg er sex det samme som fysisk sex uten psykiske følelser, fyllesex, tilfeldig sex med en tilfeldig person et tilfeldig sted. Sex er feil… sex er vondt, psykisk. Sex er utnyttelse, sex er dårlig selvkontroll, sex er uansvarlighet.

Jeg håper på at det kan bli noe mellom C og meg etter hvert… nå har jeg vennet meg til tanken. Jeg har innsett at det er mine følelser som teller, at jeg faktisk vil prøve på et forhold om hun vil, selv om jeg vet det kommer til å bli vanskelig å fortelle familien om det. Jeg er villig til å prøve, selv om jeg skal flytte til høsten… jeg er villig til å nyte nåtiden, i stedet for å være redd for hva som kanskje kan skje.

Med henne ønsker jeg kjærlighet…Men henne ønsker jeg å utvikle meg, bli kjent med henne og jeg vil ønske å gjøre alt for at hun skal ha det bra. Jeg føler at jeg er villig til å støtte henne uansett om hun er glad eller lei seg, og for meg betyr det mye.. det viser meg at jeg faktisk bryr meg, for jeg normalt blir livredd og rømmer fra situasjoner der jeg må takle at andre depper.

Jeg føler at jeg har mange gode vennskap, mange gode venner som er der for meg hvis jeg trenger dem, som jeg kan snakke med uten at ting blir feil, som respekterer meg som den jeg er og som trives i mitt selskap. Et vennskap inneholder ideelt ikke sex, fordi det så fort blir den vonde sexen.. dessuten skal man være trygg på sine venner.

Det eneste som skremmer meg med at jeg flørter med henne, er at jeg da må være trofast. Jeg er ikke monogam, men jeg ønsker ikke såre henne. Jeg vet at jeg kan klare meg lenge, veldig, veldig lenge, uten å ha sex med andre, men jeg vet at jeg ikke kan klare meg for alltid, jeg vet at når jeg flytter til høsten kommer det til å komme en kveld der jeg er litt for full, litt for kåt og ender opp med sex med en annen.

Er det fordi jeg ønsker å såre henne? Nei… jeg tør faktisk å påstå at det er fordi det ikke er naturlig for meg å være monogam… jeg trenger spenningen, flørtingen der og da, og like fullt trenger jeg å kunne fortelle henne det, og konkludere med at selv om det er spennende å prøve noe nytt, er det henne jeg elsker, henne jeg bryr meg om… Men jeg forventer ikke at hun vil forstå det, så mest sannsynlig kommer jeg til å sørge for at jeg er singel før jeg flytter…

Det er forskjell på psykisk og fysisk sex.

Det er kun den psykiske som kan kobles sammen med kjærlighet.

Kan jeg virkelig ha jentekjæreste? Vil jeg takle det? Vil det være bra nok for meg? Hvordan vil det være å være sammen med en jente, og ikke en gutt?

Må innrømme at tanken frister meget, for tiden… Fikk veldig følelsen av at ene venninna mi i stallen (hun som har hesten min for meg et par ganger i uka) kanskje er litt mer interessert i meg enn normalt er…

Hun har vel for øyeblikket en annen kjæreste, tror jeg. Jentekjæreste… Men det går visst ikke så bra, hun er lei av å være den som tar iniativet, og den som alltid må gjøre noe…

Hun sa i dag at hun ønsket seg en kopi av meg som kjæreste, med ikke helt skjult hinting om at hun egentlig ønsker seg meg. Jeg er meg selv, alltid, og det kan vel kanskje være at det er det som trekker henne litt?

Hun er riktignok 4 år yngre enn meg, ung og uerfaren, men jeg tror kanskje det kan være noe jeg trenger… noen jeg kan bry meg litt om, noen jeg kan passe litt på, noen jeg kan være trofast mot… noe nytt, noe spennende.

Den som intet våger, intet vinner. Vi får se hva fremtiden bringer… og hvordan jeg eventuelt skal fortelle familie at jeg har fått meg kjæreste, og at det ei jente, får jeg finne ut hvis det blir behov

Jeg har alltid vært perfeksjonist på enkelte områder. Lengselen etter å få bekreftelse på at jeg faktisk er BEST har alltid vært stor, og mange dagdrømmer har vært fylt opp av tanken på at det er jeg som står øverst på pallen.

Det går ikke i lengden, hvertfall ikke om jeg ikke er villig til å jobbe for det. Og det er jeg jo ikke. Jeg vil være best, men å ofre noe for det, nei, det er jeg ikke villig til.

Nå har jeg sagt ja til å kjøpe hesten. Og samtidig som jeg sier det, må jeg også innse at jeg må legge vekk absolutt alle ambisjoner jeg har med han, bortsett fra en: jeg skal kose meg med han. Jeg skal finne glede i å ha hest, jeg skal føle at jeg drar nytte av å bruke såpass mye i måneden på å ha han, jeg skal føle at det er avslappende, ikke nedbrytende, å dra i stallen.

Jeg må være fornøyd med tre-fire rideturer i uka, hvis jeg ikke har energi og tid til mer, selv om jeg gjerne skulle trent han grundig hver dag og startet stevner hver helg.

Jeg ser jo at forrytteren hans rir han mye bedre enn meg, og hun får det mye bedre til enn meg. Jeg må ikke bare godta det, jeg må også innse at jeg egentlig bare er takknemmelig for at hun har lyst til og er såpass flink til å trene han for meg.

Jeg må lære meg å senke kravene til meg selv litt…